av Lars Akerhaug
Opprinnelig publisert i akp.no
I London helga 15.-17. oktober samlet Europas sosiale forum
(ESF) 20.000 mennesker for ॠsamordne og koordinere kreftene mot krig,
okkupasjonen av Irak, EU-grunnloven, nyliberalismen og mange andre
viktige saker. Flere hundre seminarer og verksteder tok opp spørsmà¥l
fra bà¥de sør og nord.
Mest oppmerksomhet fikk likevel
konferansens sponsorer. ESF har i London bundet seg opp til økonomisk
støtte fra Ken Livingstone, ordfører i London fra venstresiden i
Labour, og fra fagforeninger som forsvarer Labour.
Ikke
minst kom dette til syne i forbindelse med seminarene om krigsmotstand
og okkupasjonen av Irak. Det sterkeste eksempelet var invitasjonen av
Subi Mashadani fra Iraqi Federation of Trade Unions, den eneste sà¥kalte
fagforeninga som er anerkjent av USAs okkupasjonsregime. Han har
turnert Storbritannia som representant for fagbevegelsen i Irak. Subi
Mashadani har besøkt en rekke fagforeninger og snakket med britiske
medier. Men han har ikke fortalt om hvordan USA daglig dreper og
lemlester sivile. Han forteller ikke om bomberegnene over Fallujah. Han
forteller om hvorfor det er viktig at USA ikke trekker seg ut.
Men
Mashadani møtte motstand. Mer enn tusen mennesker var samlet for ॠhøre
pॠdebatten “End the Occupation of Iraq” med blant annet norske Ingrid
Fiskaa fra Attac som møteleder, og Mashadani som innleder, flankert av
livvakter. Sॠsnart han ble bedt av møteledelsen om ॠbegynne ॠsnakke,
reiste mer enn hundre seg opp og ropte “kollaboratører ut”, “skam deg”!
Resultatet var at den irakiske quislingen ble tvunget til ॠforlate
scenen.
Det er ikke sikkert denne aksjonen var den mest
hensiktsmessige. Men ansvaret for hele affà¦ren ligger ikke hos de som
reagerte pॠat en quisling tok ordet, men hos de som inviterte ham. Og
ikke minst hos alle de organisasjonene som er uenige med Mashadani,
blant annet britiske Stop the War Coalition (Koalisjonen Stopp
krigen), som ikke sto i mot presset fra Labour-fagforeningene som ville
ha ham med i debatten i England. Vi stà¥r igjen med de samme eksemplene
som fra Verdens sosiale forum (WSF) i Mumbai, der de store NGOene og
indiske statsbà¦rende partier sørget for at motstandens stemmer ble
retusjert. Eller fra Lulas Brasil, der neste WSF skal và¦re, og hvor
revolusjonà¦re frigjøringsfronter som FARC i Colombia blir utelukket.
Spørsmà¥let
om den nye EU-grunnloven gjennomsyret ogsॠdebattene. Den avsluttende
erklà¦ringen fra ESF lanserer 19. mars som en internasjonal
markeringsdag mot forslaget til ny EU-grunnlov som skal vedtas i
Brussel 22.-23. mars 2005. Men her ser vi og at ESF setter seg selv i
ei klemme. Forumet nekter ॠforholde seg til det klare spørsmà¥let
folkene i Europa stà¥r ovenfor: For eller mot EU-grunnloven i seg selv.
Igjen demonstrerer ESF at ledelsen av forumet trekker de sosiale
bevegelsene vekk fra de viktige spørsmà¥lene arbeiderklassen og folk
flest stà¥r ovenfor.
Dette
synliggjør det største problemet for de sosiale forumene: at ledelsene
demper den folkelige motstanden mot krig og nyliberalisme. I London kom
dette til uttrykk ved at det britiske Socialist Workers Party (SWP),
som var en av de ledende kreftene pॠforumet, ikke tar konsekvensen av
egne standpunkter. SWP hevder ॠstøtte motstandskampen, men lot forumet
và¦re avhengig av krefter som i dag jobber for okkupasjonen. Là¦rdommen
er at hvis du er mot okkupasjonen, mॠdu ogsॠstøtte motstandskampen.
Neste ESF skal và¦re i Aten. Der er bà¥de motstanden mot EU og støtten til frigjøringskampen i Irak sterk.
