av Lars Akerhaug, internasjonalt ansvarlig i Rød Valgallianse, Norge
Opprinnelig publisert i Røde Fane
Aceh var selve senteret for jordskjelvet som utløste
tsunamien. Bølgene tok familier, hus og hele landsbyer. Men
tv-kameraene og medias oppmerksomhet rettet seg mot de populà¦re
turistomrà¥dene og den velkjente konflikten mellom Sri Lanka og den
tamilske frigjøringsbevegelsen. Først etter noen dager nà¥dde nyhetene
fram, folk tok innover seg hvilken katastrofe som hadde rammet
Aceh-provinsen, nordvest pॠSumatra.
For mange var
det første gang de hørte om den historiske konflikten med røtter
tilbake til antikoloniseringskampen mot den hollandske ekspansjonen inn
i dagens Indonesia. Og nesten like raskt som rapportene om hvordan
tsunamien hadde slà¥tt til mot fattigbønder og fiskere, kom de
forutsigbare rapportene om hvordan indonesiske myndigheter forsøkte à¥
utnytte tragedien for ॠforsterke sin egen milità¦re posisjon i omrà¥det.
Det
tidligere uavhengige sultanatet ble underkastet det hollandske
overherredømmet i omrà¥det som skulle bli kjent som Indonesia, en stat
som dekker over mange religioner og nasjonaliteter. Denne faktoren er
viktig for ॠforstॠde tre tià¥rene med hard kamp som er blitt ført av
GAM, den milità¦re delen av den achenesiske frigjøringskampen mot
milità¦rdiktaturet. Kampen i Aceh er ikke som mange andre nasjonale
frigjøringskamper med utspring i det 20. à¥rhundre, et resultat av
modernisering, men finner røttene sine i en førmoderne kamp for
politisk selvstyre.
GAM,
eller Free Aceh Movement som gruppen ogsॠheter pॠengelsk, trekker de
historiske linjene tilbake til kalifatet som eksisterte pॠhalvøya
siden 1500-tallet. Før den hollandske koloniseringen var Aceh
selvstendig, og aldri en del av det javanesiske
Indonesia. Den achenesiske frigjøringsbevegelsen trekker sin historiske
legitimitet tilbake til rekken av sultaner som styrte Aceh siden
1500-tallet, og fram til 1873, da Holland med hjelp av javanesiske
leiesoldater gikk inn i sultanatet og okkuperte landet. Men etter
avkoloniseringen av “Indonesia” i 1946 fikk ikke Aceh selvstyre, men
ble snarere innlemmet i det nye “Indonesia”, et landomrà¥de som var et
historisk produkt og kontinuitet av de hollandske imperialistenes
landplyndring. GAMs historiske krav har và¦rt ॠgjenopprette sultanatet.
Eksilregjeringen, som oppholder seg i Stockholm, trekker ogsॠlinjene
tilbake til arverekkefølgen i sultanatet fra dets opprettelse. I
uavhengighetserklà¦ringen fra 1976, som var begynnelsen pॠden nye fasen
av frigjøringskampen i Aceh, heter det at det internasjonale samfunnet
mॠanerkjenne at overføringen av suverenitet over folket i Aceh fra
kolonistyret til fremmedstyret i Jakarta var en fornekting av de
rettighetene som folket i andre tidligere koloniland og land okkupert
av fremmede makter har nytt siden tidlig pॠattenhundretallet, og de
rettighetene som har blitt gitt ofrene for “sjøimperialismen” i
etterkant av andre verdenskrig. GAM er pॠdenne mà¥ten en tradisjonell
bevegelse. Den baserer seg ogsॠpॠen islamsk legitimitet uten ॠkunne
karakteriseres som islamistisk eller med mà¥l om ॠinnføre en islamsk
stat, selv om islam har en mer rotfestet og konservativ betydning i
Aceh enn ellers i den “indonesiske” staten. Islam spiller en viktigere
normativ rolle i folks hverdagslig, og Aceh-provinsen reagerte i
hovedsak negativt pॠSuhartos “sekulà¦re indonesifisering” etter kuppet
i 1956. Den islamske tilknytningen kan mer forstà¥s som en
identitetsbyggende faktor og tilskrives ønsket om ॠvende tilbake til
tradisjonelle styreformer enn en form for moderne islamisme. Med sine
ca 5.000 và¦pnede styrker (sannsynligvis relativt uendret etter
tsunamien, ettersom styrkene har basene i jungelen) har geriljaen fra
1976 vokst seg sterk pॠgrunn av den ekstremt harde represjonen
acehneserne har opplevd fra den indonesiske hà¦ren.
Som et
resultat av den langvarige milità¦rokkupasjonen har nasjonale følelser
vokst seg sterke i Aceh. Det er et land som bestà¥r av et mangfold av
grupper, fra acehnesere til assimilerte befolkningsdeler av portugisisk
og arabisk opprinnelse.
Som et resultat av den langvarige milità¦re okkupasjonen har det
oppstà¥tt en sterk nasjonal bevissthet blant acehneserne. Kravet om
nasjonal uavhengighet er langt fra bare GAMs krav, det er ogsॠkravet
fra en majoritet av acehneserne. GAM har ogsॠsterk sympati fra
sivilbefolkningen, sà¦rlig pॠgrunn av de kollektive
avstraffingsmetodene anvendt av den indonesiske hà¦ren. (Se under.)
Selv
om Aceh-konflikten har røtter tilbake til milità¦rkuppet i 1956, der en
progressiv bevegelse av sosialister og kommunistpartier mistet makten
til et milità¦rdiktatur,
har likevel unntakslovene và¦rt avgjørende. Siden disse ble innført i
etterkant av uavhengighetserklà¦ringen fra 1976, har utlendinger
vanskelig kunnet slippe inn. Samtidig har den indonesiske staten
forsøkt ॠutrydde Acehs tradisjonelle folkekultur. Portforbudene har
lagt alvorlige hindringer for sosialt liv og fellesskap, tradisjonell
folkedans har blitt forbudt (!). De và¦pnede styrkene har brukt
kollektive straffemetoder, brent landsbyer til grunnen som en reaksjon
pॠvà¦pnede angrep pॠmyndighetenes styrker.
Samtidig er de industrielle sonene i Aceh hovedsaklig bosatt av
javanesiske “innflyttere” som ogsॠhar trengt acehneserne vekk fra
tradisjonelle innhøstingsomrà¥der. Rapporter om tortur er ikke uvanlig.
Nà¥r
vi skal analysere fremveksten av den borgerlig-nasjonalistiske
frigjøringsbevegelsen, har dette ogsॠsammenheng med at Suhartos kupp
gjennom slagordet “new order” à¥pnet døren for at multinasjonale
selskaper kunne befeste øyene som har store oljeressurser. Selskaper
som Exxon Mobil tømte med Suhartos velsignelse Aceh for naturressurser
og la igjen industrialiserte og ødelagte ressursomrà¥der.
Vi ser altsॠen politikk der det tradisjonelle borgerskapet blir
marginalisert, trengt vekk bà¥de av internasjonal storkapital og av en
bevisst bosettingspolitikk som tar vekk det tradisjonelle
nà¦ringsgrunnlaget. Det er pॠbakgrunn av dette vi mॠforstॠden
bemerkelsesverdige styrken til GAM.
Som et motsvar til GAM
innførte indonesiske myndigheter unntakslover i 1989, og erklà¦rte Aceh
som et “Area of Miltiary Operation” (DOM). Mà¥let var ॠhindre
framveksten av en frigjøringsbevegelse, men det var sivilbefolkningen
som ble rammet, myrdet, bortført og drept. Ifølge Amnesty International
ble det 5.000 uskyldige drept og over 15.-20.000 mennesker utsatt for
traumatiske opplevelser i den perioden DOM var i kraft.
Historisk
finnes det ogsॠmange paralleller til dagens frigjøringskamp i Aceh og
kampen for et uavhengig à˜st-Timor som ble fullbyrdet i 1999. Men det er
ogsॠenkelt nok ॠse forskjellen. Mens kampen pॠà˜st-Timor var støttet
opp om pastorer og kristne, er acehneserne er muslimer. Det har và¦rt
betraktelig mindre vestlig støtte. Folket pॠAceh-halvøya har ingen
imperialistiske sponsorer som à˜st-Timor og Australia (ogsॠfordi
Australia ikke ønsker asylsøkere). Tvert imot har USA, Norge og andre
vestlige stater strukket ut hendene for ॠbedre forholdene til øyenes
postmilità¦re diktatur. Selv om disse landene nok har và¦rt under press
for ikke ॠselge và¥pen, er dette mer et fikenblad som dekker over de
gode forholdene mellom det pro-amerikanske regimet i Indonesia (med
støtte fra kuppet i 1965) og vestlige land.
Men etter
frigjøringen av à˜st-Timor ble undertrykkingen av folket i Aceh dreid om
enda et hakk, og unntakslovene ble innført igjen i 2000, sammen med en
generell oppblomstring av indonesisk sjà¥vinisme. Mens australske
styrker gikk av borde i à˜st-Timor ble acehneserne overlatt til seg
selv. Og i oppfølgingen av dette gjennomførte myndighetene en større
offensiv i 2003 mot den nasjonale frigjøringskampen.
I
dag gjør Jakarta knapt noen forsøk pॠॠskjule overgrepene. Rett etter
at tsunamien brøt løs, erklà¦rte finansministeren at utbruddet ikke
ville ha noen større betydning, fordi Aceh ligger i utkanten av
Indonesia. Han bemerket ogsॠat gjenoppbyggingen stort sett ville và¦re
finansiert utenfra.
Samtidig kom de første rapportene om sammenstøt mellom GAM og de
và¦pnede styrkene. Bare tretti prosent av hjelpen som kom fram til Aceh,
kom fra Jakarta og sammen med dette alvorlige beskyldninger om
korrupsjon og tjuveri fra milità¦ret. Her har ogsॠdet “internasjonale
samfunnet” knapt vist interesse for hvordan den indonesiske hà¦ren
forholder seg til u-hjelpen som har kommet fra de forskjellige
donorlandene.
Enda mer alvorlig er forsøkene pॠॠfordrive
tsunamiflyktningene. Media rapporterer at myndighetene forsøker à¥
hindre folk i ॠvende tilbake til de ødelagte strandlinjene, og
humanità¦re tiltak for ॠgjenoppbygge hus og infrastruktur i
katastrofeomrà¥dene. Dette er det endelige beviset pॠat
okkupasjonsmakten ønsker ॠgjenbygge Aceh “indonesisk”. I media har det
ogsॠvà¦rt antydet ideer om ॠbygge ferieomrà¥der i de solrike men
krigsherjede strandlinjene.
Denne politikken henger uten tvil sammen med den allerede nevnte
bosettingspolitikken. Den javanesiske staten ønsker ॠutnytte tsunamien
til ॠviske vekk det acehenesiske folket.
GAM
har deltatt i historiske fredsforhandlinger med Indonesia. Men man har
foreløpig ikke stor grunn til ॠtro at forhandlingene vil gॠlenger enn
ॠprøve og lage et felles rammeverk for humanità¦re saker.
I disse forhandlingene har indonesiske myndigheter foreslà¥tt “autonomi”
som en mà¥te ॠavslutte frigjøringskampen. I utgangspunktet har
representanter fra GAM ønsket ॠavgjøre spørsmà¥let i folkeavstemming,
en folkeavstemming opprørerne kan và¦re ganske sikre pॠॠvinne.
Bakthiar Abdullah sa i forbindelse med de første forhandlingene i
Helsinki at bevegelsen “insisterer pॠen folkeavstemming om
uavhengighet for Aceh heller enn en sà¦rskilt autonomiavtale. Men
spørsmà¥let mॠreflektere hva flertallet av folket i Aceh ønsker.” I en
senere runde har det kommet fram at GAM nॠhar lagt vekk kravet om
folkeavstemning, og vil forhandle frem en avtale om sterkere autonomi,
men det er for tidlig ॠsi hva dette vil resultere i.
Det
eksisterer ogsॠandre politiske grupper som fører motstand mot den
javanesiske okkupasjonen, selv om det bare er GAM-geriljaen som har
và¦pnede styrker. Som et radikalt og demokratisk alternativ til de
konservative GAM-gruppene eksisterer blant annet “Achenese People’s
Democratic Resistance Front” som springer ut av studentbevegelsen som
bidro til Suhartos fall i 1998. For den indonesiske opposisjonen mot
postfascismen er ogsॠsolidaritet med Aceh en viktig sak, som utfordrer
den trangsynte javanesiske nasjonalismen som ogsॠpreger deler av
opposisjonen mot kapitalistisk globalisering og markedsmakt i Indonesia.
Et
av faretegnene i etterkant av tsunamien er bander av “islamister” som
myndighetene har sendt til Aceh. En av disse gruppene, en bande med
navnet “Islamic” Defenders Front bestà¥r av gateramp og smà¥kriminelle og
ble etablert av indonesiske generaler 17. august 1998 som en fortropp
mot øyenes demokratiaktivister. Det er tydelig at de har kommet til
Aceh pॠvegne av generaljuntaen. Parallellene til hvordan USA og
filippinske myndigheter utplasserte Abu Sayyaf-geriljane pॠFilippinene
for ॠslà¥ss mot progressive og nasjonaldemokratiske krefter, er klare.
Senere ble den samme geriljaen brukt som et pà¥skudd for ॠutplassere
baser pॠøyene, nॠunder slagordet “krig mot terror”.
USA og
det “internasjonale samfunnet” holder tett om hva som skjer i Aceh. En
vegg av stillhet har reist seg omkring overgrepene mot
sivilbefolkningen. Ikke mange vet at GAM raskt instruerte sine tropper
til ikke ॠangripe fienden om de ikke ble møtt av fiendtlig ild.
Vestlige myndigheter forsøker ikke engang ॠskjule hvordan de handler
med và¥pen til postfascismens Indonesia. USA og mindre aktører i omrà¥det
forsøker ॠgjenbygge Aceh og hele Sør-à˜st Asia i “sitt bilde”, med
planer om massekommersialisering av strender og feriesteder, og
samtidig ta harde slag mot omrà¥dets frigjøringsbevegelser.
I
mellomtiden følger USA sine egne planer med ॠkjøpe opp
frigjøringskampen med nødhjelp og bygge ut sine baser i Stillehavet.
Men det er fॠtegn pॠat GAM vil la seg overtale til ॠlegge ned
và¥pnene i bytte for bedre forhold til USA. Som vi har sett, er det ikke
noen hemmelighet at forholdene mellom USA og Indonesia er langt bedre.
Frigjøringsbevegelsen i Aceh stà¥r alene, det er opp til den
antiimperialistiske bevegelsen ॠbygge solidaritet med folket i Aceh.
