av Lars Akerhaug
Det kan virke tidlig ॠoppsummere
folkeavstemningen om den irakiske konstitusjonen. Den langsiktige effekten av
valget vil ikke và¦re umiddelbart synlig, men først manifistere
seg i den langsiktige innvirkningen pॠden politiske situasjonen. Avstemningen
var en del av den politiske prosessen
som finner sted i Irak, som hovedsaklig sikter mot ॠnormalisere, stabilisere
situasjonen. Slik er konstitusjonen en organisk del av den USA-styrte politisk
prosessen. De som deltar i denne prosessen stà¥r ogsॠi et avhengighetsforhold.
Derfor vil resultatene av folkeavstemningen først bli klart nà¥r vi ser hvilken
innvirkning de hadde pॠde deltakende kreftene, sà¥vel
som opposisjonen mot dem.
Resultatene viser et forventet flertall for konstitusjonen. Spørsmà¥let var hele
tiden om to tredjedeler i tre eller flere av de irakiske provinsene ville
stemme mot konstitusjonen, som ville và¦rt tilstrekkelig for ॠstoppe
grunnlovsprosessen. Mange har rettet anklager om valgfusk, og det er liten tvil
om at uregelmessigheter og sterkt press har foregà¥tt i mange omrà¥der. Men det
er liten grunn til ॠtro at dette i vesentlig grad har pà¥virket det samlede
valgresultatet. De eneste omrà¥dene der det ble drevet aktive kampanjer mot
konstitusjonen var i de sunni-arabiske omrà¥dene,
Baghdad og Mosul-provinsen. Det totale antallet
stemmer mot konstitusjonen, 21,4%, ligger tett opp mot
den demografiske andelen sunnimuslimer og andre, mindre grupper som var
skeptiske til konstitusjonsprosessen. Disse siste finnes sà¦rlig i provinsen Mosul, som blant annet er et sentrum for den assyriske
irakiske kirken og yazider. Det er ogsॠher det er
størst grunn til ॠstille spørsmà¥l ved resultatet. Tidlige resultat fra
provinsen (Nineveh) viste et overveldende flertall
for konstitusjonen. Spennet til de endelige resultatene viser et stort spenn
fra de tidlige resultatene, med 55% stemmer mot
konstitusjonen. Arabiske politikere har hevdet at stemmene i Nineveh har blitt justert. (IPS)
Blant annet hevder det Mosuls religiøse rà¥d i en uttalelse
26. oktober at to tredjedeler i virkeligheten stemte mot konstitusjonen.
(www.antiimperialista.com) Det er svà¦rt vanskelig ॠvurdere disse pà¥standene,
men bà¥de i Niniveh (Mosul)
og Baghdad med den nordlige provinsen Baqaba og den
sørlige provinsen Diyala, alle blandede omrà¥der, er
det mulig at kretser ikke er blitt telt opp.
De
sjiamuslimske gruppene, med mulige unntak blant de sjiamuslimske turkmenerne,
har, sà¥vel som kurderne, i store trekk støttet
konstitusjonen. Men, sjiaenes standpunkt til konstitusjonen var fortsatt
motsetningsfylt. Fra Muqtada al-Sadrs
bevegelse ble det stilt skarp kritikk av konstitusjonen, og sà¦rlig til
forslaget om føderalisme under amerikansk suverenitet. Men til sist gikk ikke Sadr i mot konstitusjonen og lot hans tilhengere fritt
velge hva de ville stemme. Bare noen sjiamuslimske stammeledere, blant annet i Najaf, og noen mindre religiøse strømninger, blant annet
til Sheikh Khalisi og Ayatollah Baghdadi, gikk klart
mot konstitusjonen.
Men det eksisterer en konflikt i det arabiske sjiasamfunnet, en konflikt som
vil fortsette ॠutvikle seg. Flere tendenser gà¥r mot bà¥de okkupasjonen og
makten til de tradisjonelle, religiøse maktsentrene i Najaf
og Karbala. Dette er bà¥de stammer som i et gammelt
irakisk mønster konkurrerer om makt med urbane grupper og mer moderne
politisk-religiøse aktivister som blant annet Sadr-bevegelsen
er et uttrykk for. Men de kan ikke à¥pent utfordre lederne i Najaf
og Karbala, blant annet fordi de fortsatt oppererer innenfor den sjiamuslimske tradisjonen der det
øverste religiøse lederskapet (marà¢j̉ i) har
svà¦rt vid makt. Dette ser vi i den ekstremt lave nei-prosenten
i sjiaomrà¥dene av Irak, tidvis sॠfॠstemmer som 2%.
Sannsynligvis reflekterer ikke disse tallene motviljen mot konstitusjonen i det
sjiamuslimske samfunnet, og mange skeptikere unnlot sannsynligvis ॠstemme
(oppmøteprosenten var langt høyere blant sunni enn
sjiaarabere). Men tallene viser ogsॠet ekstremt sosialt press fra eliten i
disse samfunnene, et press stammeledere og politisk-religiøse aktivister ikke
hadde noen mulighet til ॠopponere mot. Sadrs siste
skritt, ॠbli en del av den irakiske sjiaalliansen som stiller til nytt parlamentvalg 15. desember reflekterer sannsynligvis ogsà¥
denne erfaringen. Strategien ser ut til ॠvà¦re ॠvinne makt fra innsiden,
snarere enn ॠvà¥ge en à¥pen konfrontasjon der utfallet vil và¦re mer enn
usikkert.
Pॠsamme mà¥ten er det à¥penbart at det i
de homogene sunniomrà¥dene sॠer rommet for de kreftene
som deltar i den politiske prosessen nà¦rt null. Det nesten enstemmige “nei”-resultatet fra provinsene Ramadi
(blant annet byen Falluja) og Salah-u-Din
(Tikrit med omegn) vil và¦re et alvorlig hinder for en videre legitimering av
okkupasjonen. Det er interessant ॠregistrere den høye deltakelsen i de
omrà¥dene av det sunniarabiske stammebeltet der
valgene kunne bli avholdt. Disse trosset trusler fra al-qaeda
mot alle som deltok i valget. Men den politiske motstanden i disse provinsene
ble ikke spredt tilstrekkelig videre i andre provinser. I omrà¥der som Baghdad
er antallet nei-stemmer langt lavere, og selv om vi
tar høyde for uregelmessigheter ikke i nà¦rheten av tallene i de sunniarabiske stammebeltet. Dette gjenspeiler den manglende
evnen til ॠformulere en politisk motstand mot konstitusjonen og den politiske
prosessen. Milità¦rt er motstanden mot konstitusjonen veldig sterk. Denne
milità¦re motstanden vil ogsॠi overskuelig framtid và¦re en effektiv blokk mot
enhver normalisering eller stabilisering. Det ble demonstrert et nederlag i de
mindre stammedominerte og mer urbane omrà¥dene der motstandsbevegelsen(e) ogsà¥
opererer. Nederlaget forteller om en bevegelse som politisk er ute av stand til
ॠvidereføre sitt politiske budskap og bygge en visjon for en framtid uten
amerikansk okkupasjon.
Et kritisk punkt her er baathistene sitt standpunkt
om at “motstanden ikke trenger en politisk front”, et standpunkt andre
enkeltpersoner og grupper ogsॠhar tatt. Faktisk er dette standpunktet, som
ogsॠble demonstrert i en rekke irakiske polemikker august og juli 2005
(alkader.net), direkte kontraproduktivt for en
politisk motstand mot okkupasjonen. Standpunktet fordømmer motstanden til en
undergrunnsbevegelse, mens en suksessful kampanje mot
okkupasjonen skriker etter en politisk bevegelse. Rett nok er baathistene og, i deler av vest-Irak, salafistbevegelsene
som hevder lojalitet til al-qaeda milità¦rt de
sterkeste. Men dette betyr ikke at baathpartiet er
sterkt. Baathismen var de siste to irakiske tià¥rene
et hult skall der ideologien ble erstattet til fordel for islamsk-nasjonalistiske
stammestrukturer som fordelte makt og fordeler. Den intellektuelle klassen som
hadde støttet partiets sekulà¦re politikk forsvant med sanksjonene og
velferdsstatens kollaps etter krigen i 1990-91. Partiet mà¥tte reformere seg for
ॠbeholde makten, men mistet identiteten som parti. I Saddam Husseins siste
periode var de avhengige av fysisk makt i kobinasjon
med et intrikat, klientalistisk spindelvev av penger
makt og privilegier. Selv om Baath fortsatt har
sterke finansielle sentre inne i og utenfor Irak vil de ikke kunne gjenopprette
sin tidligere status som forvalter av fordeler og fysisk makt. Og selv om det
finnes et ønske om ॠgjenopplive “det opprinnelige” baathpartiet
er det vanskelig ॠse at dette prosjektet kan vinne politisk oppslutning. De
siste tià¥rene med baathstyre er ikke noe vanlige
irakere ønsker ॠvende tilbake til, og selv om partiet spiller en viktig
finansiell og strategisk rolle for mange motstandsgrupper betyr ikke det at disse
gruppene kjemper for en re-instituering av Saddam
Husseins regime.
Men pॠgrunn av denne diskreditten er det paradoksalt nok de milità¦rt svakeste
motstandsgruppene, som sjiapolitiske aktivistgrupper og religiøse og
intellektuelle tendenser som har best muligheter til ॠopprette en de facto
politisk front. Men pॠgrunn av manglende milità¦r styrke vil deres handlingsrom fortsatt và¦re begrenset. Et eksempel pॠdette
er hvordan okkupasjonsstyrkene og styrker fra innenriksministeriet 30. oktober
kidnappet en av assistentene til Sheikh Jawad-al-Khalisi, en av de tydligste
sjiamuslimske motstanderne av normaliseringsprosessen.
Nabolandene har selvfølgelig en massiv interesse i den irakiske situasjonen.
Derfor involverer de seg ogsॠpॠforskjellige mà¥ter i den politiske prosessen.
Den Irakiske Patriotiske Alliansen, et usekterisk forsøk pॠॠdanne en politisk
front mot okkuasjonen, har kalt konstitusjonen en “Amerikansk-Iransk konstitusjon”. De ser pॠkonstitusjonen
som sammenfallende med iranske regionale interesser. Det er og slik at mange
medlemmer av den sittende irakiske regjeringen har nà¦re bà¥nd til Iran. Sà¦rlig
er det sant for medlemmer av SCIRI (Det øverste rà¥det
for Islamsk revolusjon i Irak), som opprinnelig var Iransk-opprettet.
Men analysen er ogsॠoverflatisk pॠflere mà¥ter. Det er feil ॠslॠsammen
interessene til SCIRI og den iranske staten. Det er
sant at i begynnelsen var SCIRI underlagt den iranske
revolusjonen og ble brukt som et instrument i krigen mot Irak. Men etter golf-krigen i 1991 har SCIRI
sluttet ॠutelukkende basere seg pॠTehran og i
større grad sett etter støtte ogsॠfra vestlige stater i “frigjøringen av
Irak”.
Deres deltakelse i “London-opposisjonen” som før krigen utgjorde ryggraden av
deltakere i den politiske prosessen som skulle følge etter okkupasjonen var
ogsॠet skritt vek fra en total avhengighet av Iran. Det betyr ikke at de brøt
med regime, bare at de ogsॠstrakte ut hà¥nden etter støtte fra vestlige stater.
Dette hang delvis sammen med den forsiktige tilnà¦rmingen til vesten i Rafsanjani og Khatamis
“reformperiode”, som ønsket et kompromiss med vesten. Men Ahmadinejads
valgseier er et brudd med denne linjen, og det er
vanskelig ॠse at det i dag kan eksistere noen “sammensvergelse” mellom den
tidligere revolusjonsgardistens regime og Washington. Dessuten er iransk
politikk i høyeste grad fraksjonspreget: Der deler av eliten støtter deltakerne
i den politiske prosessen finnes det andre som støtter opposisjonen mot
okkupasjonen.
I det siste intervjuet den syriske presidenten Basher
al-Assad gjorde med CNN
hevdet han at stabilitet var syrernes mà¥l i Irak. Men uklarhet er likevel den
mest presise mà¥ten ॠbeskrive det syriske standpunktet til prosessen i
nabolandet. Syria kan, til en viss grad, và¦re interessert i ॠkjøle ned
situasjonen i Irak, for slik ॠlette noe av det amerikanske presset mot dem.
Men de er helle rikke interessert i et naboland som støtter USA og Israel. For
eksempel har de grunn til ॠfrykte at de tallrike Mossad-agentene
som opererer i nordlige kurdisk-irakiske omrà¥der vil forsøke ॠspre en kurdisk
uavhengighetsbevegelse inn i den nordlig-syriske Qamishle-regionen
(der den politiske situasjonen allerede er svà¦rt spent). Den irakiske
presidenten Jalal Talabani
sa ogsॠ2. november at den irakiske regjeringen ikke hadde fullmakter til à¥
hindre USA i ॠbruke Irak som en base mot Syria. Derfor har ogsॠSyrias
posisjon và¦rt tvetydig, uten noen klar stilling for eller mot deltakelsen i den
politiske prosessen. I CNN-intervjuet skilte Assad mellom motstanden mot okkupasjonsstyrker og drap mot
sivile, uten ॠdirekte støtte milità¦re aksjoner mot USAs styrker. Syria
tillater ogsॠpubliseringen av populà¦re aviser og magasiner som skrev svà¦rt
kritisk om konstitusjonen.
Det vil neppe bli lett og sannsynligvis umulig
for USA ॠlegitimere den politiske prosessen sॠlenge de fortsetter ॠha
styrker i landet. At konstitusjonen fikk et flertall av stemmene betyr ikke at
deres styre er legitimt. Snarere har det spredt seg en populà¦r frase om at
“motstanden ligger i konstitusjonen”. Mens slike utsagn knapt reflekterer
virkeligheten (konstitusjonen legger pॠalle mà¥ter opp til fortsatt amerikansk
kontroll og tilstedevà¦relse) reflekterer slike folkelige utsagn ogsॠen utbredt
misnøye med okkupasjonen blant ja-velgerne.
Snarere vil fortsettelsen av den politiske prosessen ytterligere stemple de
involverte som en del av amerikanernes okkupasjon. 12. oktober ble det avholdt
en konferanse sponset av tidligere irakisk statsminister Iyad
Allawi og hans parti. De samlet kurdiske grupper,
venstreside, sunnimuslimer og andre som deltar i den politiske prosessen, i et
forsøk pॠॠsamle styrke mot sjiagruppene som nॠhar makten. Men det var
nødvendig for Allawi ॠkle dette i en USA-kritisk drakt
med ord om “nasjonal enhet” og nødvendigheten av et “Irak uten amerikanske
tropper”. At politikere som den tidligere statsministeren og andre hà¥ndplukkede
kandidater fra USA-administrasjonen er nødt til ॠstrekke seg sॠlangt for à¥
oppnॠstøtte viser at isolasjonen av den politiske eliten øker. De frykter, med
god grunn, ॠbli trukket med i dragsuget av USAs nederlag.
I seg selv er ikke konstitusjonen spesielt viktig, og heller ikke resultatene.
Det er ikke positivt for de som ønsker et selvstendig Irak at den gikk gjennom
sॠlett, og det vil for en viss tid framover utgjøre en politisk
rettferdiggjørelse for USAs okkupasjon, sà¦rlig internasjonalt. Men det
forandrer svà¦rt lite pॠbakken sॠlenge USAs politiske prosess ikke nà¥r lenger
ut enn til en hà¥ndplukket politisk elite som baserer seg pॠstøtte fra USA
eller andre utenlandske makter. I denne situasjonen vil den milità¦re og
politiske motstanden mot okkupasjnen pॠtross av sine
mangler finne fruktbar jord.
