av Lars Akerhaug, Damaskus
I dag er Syria omringet pॠalle mulige mà¥ter. USA presser pॠfra
Libanon og Irak og gjennom Israel, Libanesiske fraksjoner trapper opp
konflikten med Syria samtidig som den politiske ledelsen i landet har
problemer med hvordan de skal takle sine nye vanskeligheter.
Likevel har ikke Syria akkurat kokt denne høsten. Eller som en
utvandret venn til et europeisk land sa pॠhjemmevisitt: “I Europa sà¥
snakker vi alle om situasjonen, men her er det ingen som gjør det”. En
annen ung student sa nylig, i frustrasjon over den allmenne situasjonen
at “livet er hardt her. Và¥re egne problemer er store nok”.
Men fredag 11. november var det klimaskifte. Den syriske
presidenten, Bashar al-Assad, sa i sin tale til nasjonen at Syria ville
forsvare seg selv mot den amerikanske aggresjonen. I en allegori om
hvordan en som var svak og ble jaget av en større bølle alltid først
ville prøve ॠrømme vekk, mà¥tte den svakere tilslutt likevel snu seg og
sloss tilbake, om bøllen ikke ga seg. Videre, i al-safir 12. november
ble Presidenten sitert ॠha sagt at “Syria er nॠi en krigstilstand”.
Det sterke svaret fra Syria reflekterer antakelig at den politiske
ledelsen mener at amerikanerne er bestemte pॠat de ønsker
regimeskifte, og at et hardt motsvar er den eneste mà¥ten ॠhindre det.
Professor Joshua Landis, bosatt i Syria, sier ogsॠat “regimet
stà¥lsetter folk pॠॠmøte sanksjoner”. Momtaaz, “strà¥lende”, sa folk om
talen pॠde arabiske kaffehusene dagen etter.
Alle stiller det samme spørsmà¥let: “hva slags interesse har USA av à¥
destabilisere Syria, hva er det de vil?”. Ethvert angrep pॠSyria er
dømt til ॠøke problemene amerikanerne allerede har i Irak, og
rasjonaliteten i USAs Syria-politikk kan và¦re vanskelig ॠfॠøye pà¥.
USAs politikk ovenfor Syria følger i dag en kombinert strategi med
sterkt diplomatisk press – gjennom sikkerhetsrà¥det og trusler om bruk
av milità¦r makt. Sॠlangt er det uklart hvorvidt USA følger en politikk
for regimeskifte, eller om det i det hele tatt er et mà¥l for den
sittende administrasjonen. Før George Bush II tenderte Pentagon og det
hvite hus for det meste til ॠse pॠSyria som en stabiliserende, om enn
litt trøblete, faktor i omrà¥det. Men, etter 11. september og “krigen
mot terrorismen” er politikken endret. En faktor har và¦rt
kristenlibanesiske lobbygrupper, men viktigere var sannsynligvis
syrernes manglende evne til ॠhà¥ndtere den nye situasjonen. Nà¥r Bashar
al-Assads regime umiddelbart etter 11. september begynte ॠsamarbeide
med USA ved ॠforsyne etterretning, til hjelp i krigen mot terror og
angrepet pॠAfghanistan demonstrerte de ogsॠsin egen svakhet. Men enda
klarere ble denne svakheten da de mislyktes, sett fra Washingtons
stà¥sted, med ॠstoppe “smuglingen” av deltakere i motstandsbevegelsen
inn i Irak.
Med andre ord er endringene i utenrikspolitikken ovenfor Syria
sannsynligvis mer eller mindre pragmatiske. Den historiske
nødvendigheten av et stabiliserende Syria er ikke lenger til stede.
Snarere ser USA ut til ॠvà¦re klare til ॠslakte lammet, gjennom et
pro-amerikansk Libanon og et overkjørt eller regimeendret Syria. Sà¥
langt er det meste klart, sॠgjenstà¥r det ॠse hvordan dette er tenkt à¥
skulle forløpe.
Et grunnleggende element i det amerikanske presset mot Syria er
Mehlisrapporten. Gjennom denne har USA oppnà¥dd tilnà¦rmet internasjonal
konsensus om presset mot Syria, noe de manglet før krigen mot Irak. Men
i den arabiske verden stiller mange spørsmà¥l ved hvilke grunner Syria
skulle ha til ॠstॠbak drapet pॠRafiq al-hariri, den tidligere
libanesiske statsministeren. Det er mange gode grunner til at disse
spørsmà¥lene blir stilt, for drapet har à¥penbart ikke letnet presset mot
Syria, hverken internt, i den arabiske verden, eller internasjonalt,
men tvert om bidratt til ॠreise problemene opp til nye høyder. Man kan
helt sikkert si, som Bashar al-Assad gjentatte ganger har repetert, at
Syrias interesser er motsatte av drapet pॠden tidligere libanesiske
presidenten. Faktisk var det syriske regimet til tider pॠrelativt god
fot med den saudi-støttede emiren.
Nॠer det heller ikke klart hvem som sto bak drapet pॠHariri. Men
en av de mer à¥penbare tingene Mehlis klarte ॠpeke ut i en ellers
ganske vag rapport var selve størrelsen pॠoperasjonen som tok livet av
Hariri. Dette var ikke amatører, og peker i retning av at syrerne, som
pॠdette tidspunktet hadde en sterk etterretning i Libanon, i det
minste mॠha và¦rt klar over hva som ville skje. Et annet poeng er
Assads stadig mykere retorikk, fra en absolutt nektelse for et hvert
syrisk ansvar fram til ॠsi at en hver som mà¥tte ha noe med drapet pà¥
Hariri ville bli straffet.
Hadde syrerne trukket styrkene sine ut bare mà¥neder før drapet pà¥
Hariri ville regimet høstet lovord fra “det internasjonale samfunnet”.
Ettersom de ikke gjorde dette, er det vanskelig ॠforstॠnoe annet enn
at de ønsket ॠbli. Tilbaketrekningen under verbal ild var nok en
ydmyking av regimet i Damaskus. Nederlaget var selvfølgelig knyttet til
FN-resolusjonen 1459, som er rammeverket for hva USA og Europa ønsker
for Libanon, og ogsॠen sterk internasjonal konsensus som det er
vanskelig for en hver stat ॠopponere mot uten ॠmiste troverdighet.
Dette innrømmer Assad ogsॠi sin krigertale, der han sier at de vil
“delta i spillet” om etterforskningen av Hariri.
Med syrerne ute av Libanon har de latt igjen den libanesiske
motstanden, de palestinske militsene i flyktningeleirene og militsen
til PFLP General Command (Ahmed Jibril). I dagens Libanon er dette en
tikkende bombe. Det er en stor splittelse i den libanesiske
folkemeningen. Dette à¥pner for konfrontasjoner vi alt har sett konturer
av i forbindelse med nesten-trefninger mellom den libanesiske hà¦ren og
de syrisk-støttede styrkene til Ahmed Jibril, som mange ser pॠsom
Syrias siste milità¦re arm i Libanon. Men sannsynligvis blir det ikke en
direkte konfrontasjon med disse gruppene. Et forsøk pॠॠintegrere den
libanesiske motstanden under hà¦rens kommando er mer sannsynlig, og noe
Hizbollah kanskje kan leve med sॠlenge de beholder en viss grad av
autonomi. De palestinske styrkene vil i sॠfall bli stà¥ende igjen alene.
Samtidig vokser konfrontasjonene i Libanon til uforutsette nivà¥. Som
en pॠvenstresiden i Libanon nylig fortalte meg “hvis du vil ha noen
drept er dette den rette tiden”. Han pekte pॠat drapet pॠGeorge Hawi,
tidligere generalsekretà¦r i det libanesiske kommunistpartiet og
tidligere en alliert av Syria, som et eksempel. I Hawis landsby har det
i lengre tid và¦rt en feide mellom hans familie og en annen. Dette er et
eksempel pॠnoe som kan se ut som et angrep fra Syria, men som ikke
trenger ॠvà¦re det. Det grunnleggende er at døren til sekterisk
konflikt, og kanskje borgerkrig, er à¥pnet opp igjen, og det vil ikke
bli lett ॠstenge den, selv om full krig er usannsynlig.
Som sett tidligere er faren for videre amerikansk aggresjon
overhengende. Pॠ70-tallet, da amerikanerne begynte ॠinnse at de tapte
krigen i Vietnam, begynte angrepene pॠLaos og Kambodsja. I dag er
amerikanerne, fullstendig ute av stand til ॠskape noen “politisk
prosess” i Irak, i ferd med ॠsynke ned i samme type problemer. Som
sist er den amerikanske ulven tvunget opp i et hjørne, blødende, men
den kan fortsatt bite. Og fra det Hvite Hus og Condolezza Rice har det
blitt hylt lenge om at syrerne er ansvarlige for strømmen av
“opprørere” inn i Irak. Det ser ut som det er vanskelig for
amerikanerne ॠtrekke seg.
I denne situasjonen er det tydelig at syrere flest vil forsvare
landet sitt sammen med den politiske ledelsen. Den politiske
overlevelsen til regimet er basert pॠॠkunne vise styrke. Samtidig vil
de và¦re nødt til, som president Assad ogsॠsa i sin tale, ॠjobbe hardt
for ॠlege dype sà¥r bà¥de hos den patriotiske opposisjonen og blant
undertrykte og underprivilegerte grupper som kurderne i
Qamishleregionen. Men det gjenstà¥r ॠse om regimet faktisk vil
gjennomføre disse reformene. Dette vil và¦re helt avgjørende for hva
slags evne Syria har til ॠstॠi mot det amerikanske presset. Hvis
regimet faktisk falt, eller et pro-amerikansk kupp ble gjennomført,
frykter vanlige syrere at det som ville komme i stedet ikke er en
demokratisk stat, men borgerkrig. Det har và¦rt flere sammenstøt
allerede som har involvert kurdere og arabere, ismailere og alawier sà¥
vel som sammenstøt mellom syriske styrker og salafist-islamister fra
“Jund-ash-Sham”. Sekulà¦re frykter ogsॠat det muslimske brorskapet vil
gripe makten sॠsnart Assad er borte. Men til dette er det grunn til à¥
spørre om dette er sant, eller mer skremselspropaganda fra regimet. Fra
regimets side har det ogsॠi det siste và¦rt flere runder med
løslatelser av islamistiske fanger.
Krigsmotstandere mॠnॠgjøre alt de kan for ॠstoppe den amerikanske
aggresjonen. I fokus stà¥r fortsatt motstanden mot amerikanerne i Irak.
Det er helt essensielt at antikrigsbevegelsen støtter legitimiteten til
den irakiske motstandsbevegelsen. Men vi mॠogsॠgenerelt mobilisere
for uavhengigheten og selvrà¥deretten til Libanon og Syria, og sà¦rlig
for den libanesiske og palestinske motstanden, som utgjør de mest
progressive og avanserte delene av samfunnet i disse omrà¥dene. Og ikke
minst mॠvi snakke, høyt og tydelig, om faren for at USAs
utenrikspolitikk skal drive oss inn i nok en krig i Midtøsten.
