av Lars Akerhaug, styremedlem i Komiteen for et fritt Irak
Opprinnelig publisert i akp.no
Den massive oppslutningen ved valgene 15. desember i
provinsene i det sà¥kalte sunnitriangelet, har ført til at USA snakker
om en stor seier. Men oppslutningen kan ikke forklares pॠnoen annen
mà¥te enn at viktige deler av motstandsbevegelsen gikk inn for ॠdelta i
valgspillet for ॠfॠinn sॠmange representanter som mulig i
nasjonalforsamlingen.
Dette rimer ogsॠmed strategien
som ble fulgt i folkeavstemningen om grunnloven, der
motstandsbevegelsen oppfordret folk til ॠgॠtil urnene for ॠstemme
nei. Uten valgjukset som fant sted i flere av provinsene, som Niniwa,
er mulighetene store for at nei-siden ville fà¥tt et flertall mot loven.
I
pressen kan man fort fॠinntrykk av at den irakiske motstanden mangler
folkelig oppslutning. Bildet blir malt av smà¥grupper som trenger seg
inn i Irak utenfra, til et land der folk ellers ville levd i fred.
Bildet er galt. Den và¦pnede kampen gjennom dusinvis av forskjellige
grupper er bare en milità¦r spiss for en langt breiere politisk og
sosial bevegelse. Faktisk har mange byer, landsbyer og andre store
omrà¥der utenfor okkupasjonsmaktens kontroll bygd nettverk av
representative organ og lokale komiteer som utgjør en geografisk
motmakt til okkupasjonen.
Under vanskelige og ofte desperate
forhold tar de over organiseringen og administrasjonen av vanlige folks
liv. Dette blir gjort enda vanskeligere av USAs stadige innmarsjer i
disse byene. Men slik Israel aldri har klart ॠta kontrollen verken
over Gazastripen eller noen av de større byene pॠVestbredden, har
heller ikke USA klart ॠvinne kontrollen over de store omrà¥dene og
byene i Irak. I de omrà¥dene der sjiamuslimene har det politiske
flertallet er det militsgrupper som Moqtada al-Sadrs bevegelse som
“styrer gata”.
Slik kan vi
kanskje snakke om en tvekamp der ingen av deltakerne klarer ॠslॠut
den andre. USA klarer ikke ॠslॠtilbake motstanden, men samtidig har
motstanden problemer. For dem koker kjernen av problemene ned til
spørsmà¥let om politisk strategi. Et kritisk punkt her er baathistene
sitt standpunkt om at “motstanden ikke trenger en politisk front”.
Dette standpunktet dømmer motstanden til ॠvà¦re en
undergrunnsbevegelse, mens en suksessfull kampanje mot okkupasjonen
skriker etter en politisk bevegelse. Rett nok er baathistene og, i
deler av vest-Irak, salafistbevegelsene som hevder lojalitet til
al-qaida milità¦rt de sterkeste. Men dette betyr ikke at Baathpartiet er
sterkt. Baathismen var de siste to tià¥rene et hult skall, der
ideologien ble erstattet til fordel for islamsk-nasjonalistiske
stammestrukturer som fordelte makt og fordeler. I Saddam Husseins siste
periode var de avhengige av fysisk makt i kombinasjon med et intrikat
spindelvev av penger, makt og privilegier. Selv om Baath fortsatt har
sterke finansielle sentre inne i og utenfor Irak, vil de ikke kunne
gjenopprette sin tidligere status som forvalter av fordeler og fysisk
makt. De siste tià¥rene med baathstyre er ikke noe vanlige irakere
ønsker ॠvende tilbake til, og selv om partiet spiller en viktig
finansiell og strategisk rolle for mange motstandsgrupper, betyr ikke
det at disse gruppene kjemper for en gjeninnsetting av Saddam Husseins
regime.
I Irak er heller ikke en
folkekrig som i Kina eller Vietnam mulig. Situasjonen ligner mer pà¥
Libanon, Palestina eller Somalia. Det strategiske angrepet mॠta form
av folkelige byopprør. Derfor er befolkningen i byene livsviktige for
motstandskampen, og byopprør krever enhet mellom den “sunnimuslimske”
motstanden og den sjiamuslimske befolkningen. Dette var i ferd med à¥
vokse fram under den sterkt anspente situasjonen sensommeren 2004, men
gikk sॠinn i en bølgedal.
Med bakgrunn i dette er valget om
ॠgॠinn i den politiske prosessen forstà¥elig og riktig. En gruppe
medlemmer av nasjonalforsamlingen som konsekvent protesterer mot
okkupasjonen, kan bidra til ॠsabotere forsøkene pॠॠinstallere et
maskeraderegime i Irak.
I denne
situasjonen manøvrerer USA vilt. De har løpt fra forsøkene pॠà¥
“av-baathifisere” Irak. Nॠer de i ferd med ॠskjønne at flertallet av
sjiamuslimene overhodet ikke sympatiserer med dem, men heller følger
antiamerikanske ledere som Muqtada Al-Sadr eller pro-iranske grupper.
USAs strategi om ॠsatse pॠsjiaene og kurderne for ॠslॠned
motstanden, har blitt en boomerang som er i ferd med ॠslॠtilbake pà¥
dem. Samtidig kan USA heller ikke pॠlang sikt leve med et pro-iransk
styre i Bagdad nà¥r deres langsiktige mà¥l er ॠfjerne regimet i Teheran.
Derfor er det og logisk at USA forsøker ॠhente inn noen tidligere
baathister for ॠutgjøre en motvekt til de mer eller mindre pro-iranske
gruppene som nॠhar makten i landet.
Den nye
nasjonalforsamlinga fà¥r ikke noen blokk med absolutt flertall. Det vil
skjerpe den politiske maktkampen framover og à¥pne muligheter for
motstandsbevegelsen til ॠforsterke kravet om at USA mॠtrekke seg ut.
