av Ingrid Baltzersen og Lars Akerhaug
De
siste mà¥nedene har politiske aktivister og demokratiforkjempere i Egypt
và¦rt vitne til en stat som med brutale virkemidler har slà¥tt ned pà¥
politisk opposisjon. Ikke bare politiske aktivister blir rammet, men
ogsॠhøyesterettsdommere som kjemper for et uavhengig rettsapparat.
Mange egyptiske intellektuelle mener angrepene forteller om et regime
med problemer, som mॠbruke ekstreme virkemidler for ॠopprettholde det
politiske status quo. Samtidig lar protestene fra vestlige land vente
pॠseg, mot at regimet bruker vold for ॠslॠned pॠpolitiske
motstandere.
Etter valget til lovgivende nasjonalforsamling i
november og desember i fjor ble mye av lufta blà¥st ut av
demokratibevegelsen. Den egyptiske bevegelsen for endring, ogsॠkalt Kifaya
(nok), startet i september 2004. Kifaya er en allianse av politiske
aktivister med ulik ideologisk bakgrunn, som nasserister, marxister,
islamister og liberalere. Mange tusen har skrevet under oppropet pà¥
hjemmesidene deres. Alliansen springer ut av antikrigsbevegelsen som
arrangerte demonstrasjoner mot angrepet pॠIrak, fra
solidaritetsbevegelsen med den palestinske intifadaen og andre
folkelige bevegelser som har kommet i det siste. Mange ble skuffet i
høst, da først president Hosni Mubarak ble gjenvalgt i presidentvalget
i september, og deretter sikret regjeringspartiet seg konstitusjonelt
flertall i nasjonalforsamlingen. Dermed har det sittende regimet full
makt over grunnloven, og kan opprettholde unntakstilstanden som har
hersket i landet de siste tjuefem à¥rene.
I Kairo i mars i à¥r sa mange demokratiaktivister
at bevegelsen for endring hadde tapt gnisten. Men samtidig var det et
lyspunkt: “dommerne er i bevegelse”. Og det tok ikke lang tid før ting
begynte ॠskje. Søndag 16. april ble to høyesterettsdommere innkalt til
justisministeriets disiplinà¦rrà¥d. Dette er en svà¦rt alvorlig prosedyre
som varsler om oppsigelser eller inngrep mot dommernes arbeid. De
innkalte ble beskyldt for ॠbakvaske andre dommere og drive med
valgjuks.
Høyesterett i Egypt er en kamparena mellom reformister og regimetro dommere. Kampanjen mot de reformistiske dommerne kommer fordi dommerlauget stiller krav om rettsapparatets uavhengighet fra regjeringen, og at dommerne er blant de sterkeste stemmene mot myndighetenes valgfusk. Dommerne krever slutt pॠat høyesteretts kjennelser hemmeligholdes. De krever à¥pne sesjoner for domsavsigelse i høyesterett.
Sanksjonene de møter kommer pॠgrunn av artikkel 111 i dagens grunnlov som gir justisdepartementet makt til ॠinnkalle enhver dommer til et disiplinà¦rrà¥d. Dette skarpe virkemiddelet har sjelden và¦rt anvendt og muligheten for at høyesterettsdommere kunne bli kalt inn pॠteppet framsto hypotetisk. Men nॠi 2006 har det hypotetiske blitt virkelighet. I første rekke dreier kampen seg nॠom ॠvinne det som er en selvfølgelighet i alle rettsstater: et rettsapparat som ikke kan overprøves av utøvende myndigheter.
Lenge har USAs oppskrift for videre utvikling til deres fordel i regionen và¦rt ॠsatse pॠdemokratiet. Demokrati, om nødvendig tvangsinnført med và¥pen, er dogmet Washingtons nykonservative har for fortsatt amerikansk hegemoni. Mange, ikke minst i Midtøsten, vil hevde at pratet om demokrati er nettopp prat, et ferniss for ॠskjule andre mà¥l og hensikter. Men USAs press har hatt en viss effekt. Om ikke annet har mange av motstanderne mot Mubaraks regime følt en annen oppmerksomhet fra Vesten enn tidligere. Og om ikke annet har USA kritisert blant annet arrestasjonen og dommen mot Ayman Nour, en av de opposisjonelle. Nour er leder av det liberale al-Ghad partiet, ble dømt til flere à¥rs hardt straffearbeid etter ॠha fà¥tt flest stemmer av Mubaraks motkandidater i presidentvalget. Man kan ogsॠpeke pॠden relative toleransen som har preget de egyptiske gatene det siste à¥ret, hovedregelen har và¦rt at protester tolereres, selv nà¥r de direkte utfordrer Hosni Mubarak og hans “arveprins”, sønnen Gamal. Men den tiden ser nॠut til ॠvà¦re slutt.
USAs ambisjoner om demokrati i Midtøsten fikk en knekk da det største opposisjonspartiet i den egyptiske nasjonalforsamlingen ble det muslimske brorskapet. Og prosjektet fikk en enda større knekk da Hamas fikk regjeringsmakt etter ॠha blitt valgt i det mest demokratisk gjennomførte valget i regionen, pॠtross av okkupasjon. Valgene har fà¥tt konsekvenser for USAs toleranse for det egyptiske regimets overgrep mot opposisjonen.
Med angrepene pॠLibanon og Gaza er bevegelsen for demokrati igjen pॠoffensiven. Angrepene er et sà¦rlig grelt eksempel pॠforskjellen mellom ord og praksis nà¥r USA snakker om “Demokrati i Midtøsten”. Et stort flertall blant folk flest og nesten alle opposisjonspartier, enten de er sekulà¦re, religiøse eller sosialistiske ønsker et brudd med Egypts forbindelser med Israel. Samtidig er utenrikspolitikk og sà¦rlig palestinaspørsmà¥let en tradisjonell katalysator for kritikk av det egyptiske regimet. Slagord mot Mubarak gà¥r hà¥nd i hà¥nd med kamprop til støtte for Hamas og Hizbollah. For mange egyptere er de israelske massakrene nok et eksempel pॠat det pro-amerikanske egyptiske regimet motarbeider folks interesser, ikke bare i Egypt, men i hele den arabiske regionen. At titusener av egyptere nॠer i gatene i protest ikke bare mot Israel og USA, men ogsॠregimets samarbeid med Israel varsler om vanskelige tider for Mubarak ogsॠi tiden som kommer.
Ingrid Baltzersen og Lars Akerhaug deltar i et internasjonalt prosjekt om demokrati i midtøsten for RV med støtte fra studieforbundet Populus og Norad.
