Kairokonferansen: Antiimperialister, islamister og panarabister samles i Egypt
Den à¥rlige Kairokonferansen ble holdt i Journalystsyndikatet i det
sentrale Kairo fra 29. mars til 1. april. Konferansen og det parallele
Egyptiske Sosiale Forumet var, til forskjell fra mange av de vestlige
og sà¦rlig de europeiske sosiale foraene fylt med sterke og utvetydige
oppfordringer om ॠstøtte motstanden i Libanon, Irak og Palestina. Men,
alt er ikke godt under solen. Samtidig som konferansen vitner om støtte
til motstanden gir den ogsॠforvarsler om voksende splittelser i den
arabiske motstanden.
De konferansene i Kairo pleier alltid ॠvà¦re gode và¦rvarslere for
bà¥de motstandsbevegelsenes framtidige framgang og nye problemer. Dette
à¥ret overskygget den dype splittelsen mellom de forskjellige
motstandsbevegelsene over forholdet til Iran alle andre politiske
diskusjoner. Videre gà¥r det mange diskusjoner om blant annet forholdet
til de palestinske selvstyremyndighetene etter Mekka-avtalen, alliansen
mellom islamister og venstresida og forholdet mellom kampen for
demokrati og motstand mot imperialisme, sà¦rlig i Egypt. Mesteparten av
disse diskusjonene tas ikke à¥pent, men er synlige, ut fra nyanser i
forskjellige uttalelser og vektlegginger. Men de er viktige for
dynamikken i den antiimperialistiske bevegelsen i Midtøsten, uten à¥
dermed và¦re en hindring for samhandling.
Dessverre, sà¦rlig fordi konferansen var preget av sterk støtte til
motstandsbevegelsene, var et flertall av de internasjonale delegatene
nølende ovenfor ॠta med oppfordringen om ॠstøtte motstanden hjem til
sine egne hjemland. Et flertall av representantene fra de forskjellige
antikrigsbevegelsene argumenterte mot ॠstøtte motstandsbevegelsen i
vestlige land. Disse var hovedsaklig fra Vest-Europa, Kanada og Korea,
mange av dem ogsॠmed forbindelser til International Socialist Tendency
(IS-tendensen), den internasjonale grupperinga rundt britiske Socialist
Workers Party og norske Internasjonale Sosialister. Heller enn ॠstøtte
motstanden argumenterte disse for at bevegelsen burde fokusere pॠà¥
stoppe krigene og hente troppene hjem. Denne debatten minner om
debattene som gikk pॠ70-tallet rundt solidaritetsbevegelsen med
Vietnam. Ogsॠda argumenterte mange mot at solidaritetsbevegelsen burde
ta et klart standpunkt til støtte for FNL og den vietnamesiske
frigjøringskampen. Dagens representanter for antikrigsbevegelsen tar
til orde for at man mॠrespektere et flertall av pasifister og andre
deltakere i bevegelsen som ikke vil støtte den và¦pnede motstanden.
Dermed overser de hvordan solidaritetsbevegelsen med vietnamesernes
frigjøring, som de norske FNL-gruppene, kunne gॠfra ॠvà¦re en
minoritet til ॠbli en majoritet i mange vestlige land.
For International Socialist Tendency ser det nye fokuset pà¥
krigstruslene mot Iran ogsॠut til ॠmedføre et skiftet fokus, vekk fra
Irak og motstanden til det arabiske folket. Mens det er livsviktig for
bevegelsen ॠmobilisere mot de amerikanske krigstruslene, mॠvi heller
ikke glemme okkupasjonene av Palestina og Irak eller kampen mot
amerikansk og israelsk hegemoni i Libanon.
For ॠmotvirke denne nølingen med ॠta støtten til motstanden over fra
ॠbare và¦re ord til ogsॠbli omformet til handling i de vestlige
landene trengs det en klar posisjon fra de arabiske landa. Blant de
mest tydelige er Hizbollah, som, etter ॠselv ha holdt en konferanse
sammen med sine allierte i november i fjor i Libanon, nॠrekker en hà¥nd
til verdens antiimperialistiske bevegelser ved ॠta til orde for en
internasjonal handlingsdag 12. juli (à¥rsdagen for det israelske
angrepet pॠLibanon). Denne appellen mॠomfavnes og utvikles av de
prinsipielle delelene av den vestlige antikrigsbevegelsen. Forstà¥elsen
fra Hizbollahs side om ॠvidereutvikle motstanden samtidig som de
samler internasjonal støtte er klarere enn selve Kairokonferansens
holdning. Organisatorene av denne konferansen ser ut til ॠvà¦re
tilfredse med samme hva de kan klare ॠfॠtil av koordinering mellom
vestlige bevegelelser pॠden ene siden og pॠden andre siden
prinsipielle panarabister og islamister, mens de fullstendig overser
rollen til de vestlige solidaritetsbevegelsene.
Fra ॠbegynne med var det klart at Iran ville bli en het diskusjon. Pà¥
à¥pningssesjonen forlot trakk den irakiske representanten seg (en
irakisk baathist bosatt i Kairo) seg pॠgrunn av støtte fra de
egyptiske talerne til Irans atomvà¥penprogram og mot amerikanske
krigsplaner. Slike ting ble ytret fra blant annet Hamadan Sabahi fra
nasseristpartiet Karama og Akef fra det muslimske brorskapet. I denne
debatten er det tre standpunkt som utkrystaliserer seg.
Det første standpunktet er sà¦rlig det til Hizbollan, men de har ogsà¥
støtte fra andre grupper (sà¦rlig i Syria og Libanon). De mener Iran
representerer den viktigste delen av motstanden i omrà¥det og at
bevegelsene som gjør motstand mॠstॠsammen med Iran.
Et annet standpunkt deles av de fleste egyptere, palestinere med
flere. Disse hevder at motstandskreftene bør støtte Iran mot USA, men
de ser ikke Iran i seg selv som en del av motstanden. Disse kritiserer
ogsॠi varierende grad den iranske rollen i Irak.
Det siste standpunktet inntas av baathpartiet, som likestiller den iranske og den amerikanske rollen i Iran.
I virkeligheten er dette en sekterisk posisjon skjult i pan-arabisk
propaganda, som ikke bare rammer Iran, men ogsॠsjia-flertallet i Iraq.
Det reflekterer ogsॠBaath sin versjon av republikanisme, som i
virkeligheten betydde ekskludering av det sjiamuslimske politiske
samfunnet, uansett hvilke like rettigheter de formelt hadde.
Dette er ogsॠden farligste posisjonen i og med at den reflekterer
de amerikanske forsøkene pॠॠsplitte opp motstandskreftene. De
oppblussede ordskiftene om dette er det beste beviset pॠat dette har
lykkes for amerikanerne.
Heksejakten pॠsjiamuslimer viste seg ॠbli det viktigste kortet til
de reaksjonà¦re arabiske regimene i løp av krigen mot Libanon pà¥
fjorà¥ret. Det utgjorde for dem en unnskyldning for ikke ॠstøtte
Hizbollah. Antiimperialister mॠgॠi mot alle forsøk fra USA pॠà¥
splitte motstanden. Samtidig er Irans rolle i Irak hovedsaklig negativ.
à… fortsette en katt og mus-lek med USA er ikke i Iran sin langsiktige
interesse om staten ønsker ॠholde seg utenfor klørne til USA sitt
hegemoni i regionen. Solidaritetsbevegelsen mॠvà¦re ustanselig i sin
støtte til Iran mot USA, inkludert landets rett til ॠutvikle et
atomprogram. Sà¦rlig mॠrørsla gi sterk støtte til de mer
antiimperialistiske strømningene i det iranske regimet (som, til
forskjell fra mange orientalistiske oppfatninger faktisk er et av de
absolutt mest fraksjonelle regimene i midtøsten).
Men samtidig mॠantiimperialister à¦rlig kritisere den iranske staten
nà¥r den gjør kompromisser med USA, enten i Irak eller andre steder. Den
iranske rollen i nabolandet blir mer og mer farlig fordi USA nॠikke
har noe annet valg enn ॠspille grupper opp mot hverander for ॠsikre
eget hegemoni.
Pॠden samme mà¥ten som kritiken av Iran mॠvà¦re à¦rlig og konkret mà¥
antiimperialister og solidaritetsbevegelsen gi sà¦rlig støtte til den
iranske hjelpen til motstandsbevegelsen i Libanon og Palestina.
En skjult, men eksisterende motsigelse er standpunktet til de
palestinske selvstyremyndighetene og Mekka-avtalen. Kairokonferansen
inntar pॠett vis en positiv holdning til den nye regjeringen, eller i
det minste til de delene av den som representerer Hamas. Disse var de
palestinske hovedtalerne pॠkonferansen. Det virker à¥penbart at vi ikke
lenger kan snakke om en “motstandsregjering” slik det kanskje var mulig
i løp av de første mà¥nedene mens Hamas styrte pॠegenhà¥nd i Palestina.
Pॠden andre siden har Jihad og PFLP valgt ॠikke delta i regjeringen
og advart mot resultatene fra Mekka.
Hvis disse, Jihad og PFLP, fant sammen ville det và¦rt positivt.
Mulighetene for ॠgjøre Hamas til et nytt Fatah kan ikke overses
fullstendig. Som en del av denne diskusjonen gà¥r ogsॠdebatten om selve
selvstyremyndighetene. Noen oppfordrer til ॠavvikle
selvstyremyndighetene og hevder at dette er strukturer underlagt
okkupasjonen. Slike standpunkt bør tas pॠalvor, men samtidig som disse
synene prinsipielt kan và¦re riktige trenger ogsॠalle
motstandsbevegelser politiske strukturer. Den viktigste oppgaven for
solidaritetsbevegelsen forblir ॠgi støtte og legitimitet til
motstanden, enten den kommer fra Hamas eller andre fraksjoner og gॠmot
den vestlige boikotten og blokkaden av de palestinske
selvstyremyndighetene.
En evig diskusjon pॠvenstresida i Midtøsten er forholdet til
islamistene. Mesteparten av bevegelsene som støtter motstanden
anerkjenner at de i denne kampen er nødt til ॠslà¥ss sammen med
islamske motstandsbevegelser som Hizbolah. Men herfra vokser
uenighetene fram. I Egypt tar Revolutionary Socialists, som hører til
IS-tendensen, et aktivt standpunkt for allianser med det muslimske
brorskapet. Dette er et resultat av en lang periode med arbeid fra
deres side for ॠoppnॠdette mà¥let.* Andre grupper, som nasseristene i
partiet Karama heller mer i retning av ॠse pॠspørsmà¥let fra en
pragmatisk synsvinkel. For det første gà¥r de inn for generell enhet der
man er enige om hovedsakenel. Slik kan de gॠsammen med det muslimske
brorskapet i noen saker, sà¦rlig den antiimperialistiske kampen og
kampen mot Mubaraks diktatur, mens de er uenige om sosiale spørsmà¥l.
Videre ser de demokratibevegelsen Kifaya som et redskap for ॠyte
inflytelse pॠbrorskapet til ॠbli mer à¥pne for samarbeid med
venstresida. Til tross for smॠforskjeller dem i mellom var stemningen
pॠKairokonferansen hovedsaklig positiv ovenfor ॠoppnॠenhet mellom
islamister og venstresida mot det alle sॠpॠsom en felles fiende.
Denne posisjonen virker mer vital og livskraftig en den
tradisjonelle holdningen pॠden egyptiske venstresida, inklusive smà¥
venstresidegrupper som deltar i Arab People’s Resistance Alliance, som
holdt sin tredje stiftelseskonferanse etter Kairokonferansen dette
à¥ret. De egyptiske deltakerne pॠdenne konferansen avviser prinsipielt
ॠsamarbeide med egyptiske islamister.** Selv om taktikken kan variere
mellom de forskjellige organisasjonene er det vanskelig ॠforstॠhvilke
fordeler de har av selvvalgt isolasjon fra grupper som brorskapet. Det
er sant at musliimbrødrene noen ganger spiller en tvetydig rolle og
vingler mellom vennskap og fiendskap ovenfor de mer konsoliderte
antiimperialistiske kreftene. Dette er et mønster som har gjentatt seg
mange ganger i Egypt og det er kanskje derfor venstresida er sà¦rlig
skeptisk til ॠgॠsammen med dem. Men dette burde ikke và¦re noen
unnskyldning for ikke ॠkjempe for enhet med islamistiske krefter.
Konferansene som blir holdt à¥rlig i den egyptiske hovedstaden, og
sà¦rlig Kairokonferansen, spiller en avgjørende rolle i ॠbyge et
rammeverk for de antiimperialistiske kreftene i regionen. Gjennom dette
utvikler de gradvis enhet mellom motstandskreftene i regionen, samtidig
som de tar opp nødvendigheten av at solidaritetsbevegelsene i de
vestlige landa støtter denne kampen, sà¥vel som den demokratiske kampen
mot USAs nikkedukker i diktatoriske stater som Egypt og Saudi-Arabia.
Men trusselen om en splittelse i motstandsbevegelsen mॠtas mer pà¥
alvor av alle parter. Mangelen pॠirakisk deltakelse er et alvorlig
problem som truer legitimiteten til konferansen i deler av den arabiske
motstandsbevegelsen. Samtidig mॠkonferansen klarere definere hva man
mener med ॠoppfordre til internasjonal solidaritet. Dette kan ikke
begrense seg til ॠvà¦re et forum der de vestlige antikrigsbevegelsene
kan møte motstanden. Man trenger ॠgॠvidere og følge eksempelet til
Hizbollah,ved ॠgi et klart budskap og stille krav til
antikrigsbevegelsene i Europa og den vestlige verden om ॠstøtte
motstanden, ikke bare i ord, men ogsॠi handling. Hvis disse to
spørsmà¥lene takles pॠen positiv mà¥te kan konferansen oppnॠmye
framgang i kampen for en antiimperialistisk front pॠverdensnivà¥.
*Hosal al-hamalawy, “Comrades and Brothers”, Middle East Report 242
** Se Anti-imperialist Camp, Interview with Prof. Dr. Ashraf el-Bayoum, 26.02.2007
oversatt og lett redigert av frontlinjer
